Gode jobb-øyeblikk:)

Jeg er jo som de fleste vet nå, en nyutdannet fysioterapeut som var ferdig med turnusen sin den 13. august 2010.
Hver dag på jobb er jeg glad for at jeg tok den utdanningen jeg tok. Ingen kan si noe annet selv om enkelte dager kan være et pes og gå mindre bra enn andre, slik er det vel for de fleste i alle yrker.

Men enklete episoder og pasienter er så givende at en husker de i lang tid. Jeg er såpass fersk at jeg har ikke mange av de erfaringene ennå, men det er noen få. Det er enkelte øyeblikk en ikke vil ødelegge for alt i verden, en tør nesten ikke puste når det øyeblikket er der.
Et slikt øyeblikk hadde jeg for ca 2 uker siden. En pasle ung mann med Parkinson pluss. Elektrisk rullestol, sonde og personlige assistenter. På benken lå han i tilnærmet fosterstilling selv om han lå på ryggen, det var umulig å få ham til å "lande" på underlaget. Etter ca en time på benken hos meg med gjennombeveging lå mannen utstrakt og slappet av i hele kroppen. Han hadde bare en pute under hodet istede for to og en halv. Jeg og assistenten satt på hver våres side av ham med tårer i øynene og holdt pusten. Vi ville ikke ødelegge øyeblikket.
Dagen etter fortalte han og assistentene at han hadde klart å ligge i samme utstrakte stilling når han sov, noe han trolig ikke har gjort på over et år.
Da han dro var det med ny tro på fysioterapi:)