Vel, hva har skjedd siden sist?
Jooo, har finni ut at det tar Mikrobryggeriet ca 15 min for å lage en Stout, men det er verdt det! Hadde en god kveld der med Bjørnar og Wara sist fredag, ble ganske mye mørkt øl den kvelden, 4 liter for å være nøyaktig, pluss noen glass whisky.
Jeg har operert venstre kne for andre gang på 6 år. Denne gangen var det "bare" menisken som skulle til pers, og den fikk gjennomgå! Før operasjonen sa kirurgen at han skulle fjerne litt i forkant på menisken. Men når jeg våkna opp etter operasjonen så sa han at den var så lurven at han fjerna så og si hele shiten. Den hadde løsna i det fremre festet, og det var en lang langsgående sprekk i den. Så nå har jeg bare det lille som er festa i det bakre festet og det som ligger mot leddkapselen igjen. Artig, når jeg er 50-60 år kan det være at jeg joiner protesegjengen.....
Ellers så arrangeres det en mindre seriøs fotballturnering for fysioterapeutstudenter og fysiolærere på førstkommende lørdag :-D Det hele skjer på Dora, og dere skal ikke se bortifra at det bare blir tull og fanteri. Jeg skal være med i supporter/medic-gjengen, og ta en del bilder. Skal ikke se bortfra at jeg har en sterk en på innerlomma å spandere bort^^
Prekast=)
torsdag 26. mars 2009
lørdag 21. mars 2009
!Er dama seriøs?
Herrejemeni, her går jeg rundt og lever som student, og har 6000kr i måneden å rutte med. Det skal dekke mat, regninger, fritidsaktiviteter og moro.
Så leser jeg i Dagbladet om ei dame som i skillsmisseoppgjøret (som selvfølgelig har havna i retten, det er jo tross alt USA) krever 100 millioner dollar.
Denne dama forlanger 340 000 i UKA for å opprettholde den bortskjemte livsstilen hun har per dags dato!?! Har hun noen gang beveget seg utenfor sin bortskjemte verden og sett hvordan en gjennomsnittsperson har det?
Jeg inviterer a gladlig hjem til meg så kan a se hvordan man kan klare seg med lite penger. Men hadde hun tenkt seg om da? Neppe.
Hvis man er så knytta til penger er en nødt for å ha et alvorlig problem. Hva med alle de små gleder her i livet som penger ikke kan skaffe?
Så leser jeg i Dagbladet om ei dame som i skillsmisseoppgjøret (som selvfølgelig har havna i retten, det er jo tross alt USA) krever 100 millioner dollar.
Denne dama forlanger 340 000 i UKA for å opprettholde den bortskjemte livsstilen hun har per dags dato!?! Har hun noen gang beveget seg utenfor sin bortskjemte verden og sett hvordan en gjennomsnittsperson har det?
Jeg inviterer a gladlig hjem til meg så kan a se hvordan man kan klare seg med lite penger. Men hadde hun tenkt seg om da? Neppe.
Hvis man er så knytta til penger er en nødt for å ha et alvorlig problem. Hva med alle de små gleder her i livet som penger ikke kan skaffe?
torsdag 19. mars 2009
Artige ting på skoleveien
Det nederste var noe av det første jeg la merke til når jeg gikk ut døra i dag. Stakkars Hjallis får gjennomgå året rundt. Han tegnes på, han males i tide og utide, russen slenger fra seg det de måtte ha til overs av russeklær på ham osv. Kan tenke med Olav Trygvasson er veeeldig fornøyd med sin plass høyt over bakken midt på torget der ingen kan nå ham:P
Bildet i midten er av en eller anna innretning de har uten for Folkebiblioteket ved Frimurerlosjen. Den blinker med mange ord og uttrykk heile dagen. Har virkelig ikke peiling på hvorfor den står der, men det er sikkert folket som skal opplyses............
Det øverste bildet var det siste jeg tok på veien opp mot skolen i dag. Synes det er litt artig med denne enslige plakaten og ALLE stiftene som vitner om alle de plakatene som har blitt hengt opp en gang i sin tid. Plakater som har opplyst folket som passerer om spennende ting som skal skje i byen, alle budskapene som har blitt spredd og all provokasjonen plakatene kan ha sørget for.
onsdag 18. mars 2009
Da er første bilde på bloggen offesielt :-D
Man trenger ikke mer enn tre lys, et mørkt bord og et mørkt rom for å skape litt stemning. Og litt hyggelig stemning trengte jeg denne dagen.
Jeg nevnte i første innlegg på denne bloggen at min historie så langt vil komme i små drypp videre utover. Og her er et av de dryppene.
Det er langt fra alt som trengs å nevnes fra et liv. Det er mye dank en gjør i løpet av et liv som kun er det, dank, og det er svært lite interessant. Men med tiden er det også mange hendelser, historier og lysglimt som er noe mer enn tidsfordriv. Det er noe en husker spesielt. Noe som utpeker seg på godt og vondt. Noe som farger hverdagen og gjør det verdt å leve. Det er disse glimtene jeg er så glad i. Jeg trenger ikke en stor hendelse. MAN SKAL GLEDE SEG OVER DE SMÅ TING!
Det jeg ville fortelle er dette.
Den dagen jeg tok dette bildet hadde legen min her i Tr.Heim ringt meg for å gi meg svarene på noen MRI-bilder jeg tok av venstre kne i begynnelsen av januar. Han trudde meg ikke når jeg var hos ham for å få henvisning til MRI, men han var ikke så bråkjekk når han ringte med resultatene, som i følge ham ikke skulle vise noe annet enn et normalt kne.
For de viste nemlig noe annet enn et normalt kne. Det viste seg at jeg har en såkalt "bøtte-hank-ruptur" i den mediale menisken. Og han skulle sende henvisning for operasjon dagen etter.
Jaja tenker noen. En liten meniskoperasjon kan da umulig bety så mye. Nei, det gjør ikke det nå. Men det gjorde det første gang jeg opererte den da jeg var 16 år.
Når jeg var 15 og ennå spilte forball, skulle laget våres ha en fille-turnering på tampen av sesongen. Gresset var for langt, men bulldozer som jeg var lot jeg ikke dette stoppe meg i min jobb som høyre beck.
Da jeg skulle sette en fandenivolsk takling på en motstander var jeg så heldig at jeg vred kneet mitt noe hinsides. Det smalt høyt og klart tre ganger, og det ble mer eller mindre svart. Så vondt har jeg aldri hatt verken før eller siden (nei, jeg har ikke barn). Jeg hadde så vondt at jeg holdt på å slå til min beste beste venninne fordi jeg var så fyllt med adrenalin. Hun spurte bare om det gikk bra...........
Disse tre smellene viste seg med tiden å være et benbrudd, et stk røket fremre korsbånd og en medial menisk som var delt i to. Jadda, 15 år og 5% invalid i følge forsikringen. Fikk en pen sum i erstatning som trøst da.
Men den idretten jeg likte aller best, og som jeg 7 år etter fremdeles savner, måtte jeg slutte med.
Korsbåndet og menisken ble operert da jeg var 16, og nå skal den helsikkes menisken opereres på nytt.
Det er derfor jeg trengte litt steming. Det kneet har hindret meg i å spille mer fotball (men jeg oppdaget sykling), jeg takket nei til plass på Befalskole pga av det kneet (herre som jeg har angret på den kampen, for det å måtte takke nei til Befalskole får meg fremdeles til å grine) og nå skal jeg atter humpe rundt på krykker. Påskeferie på fjellet uten fylleaking, skigåing og basing i snøen blir ikke det samme.
Det eneste jeg er glad for når det gjelder den skaden jeg fikk som 15åring, og som plager meg den dag i dag, er at det gikk utover meg og ikke henne jeg skulle takle. For en slik skade på en annen forvoldet av meg, det ville ikke samvittigheten min klart.
onsdag 11. mars 2009
Så er snart nok en praksisepoke over...
Ja, det er utrolig hvor fort en praksisperiode på 8 uker kan gå. Den 19. januar klokken 0830 ringte jeg Erlend for å spørre om han var fremme på Valøyveien 12, og hvis han var der, om han kunne være så snill og forklare meg veien. Det er utrolig hvor gode og dårlige kartene fra gulesider.no kan være.
Når jeg kom frem møtte jeg tre utrolige personer. Ikke nok med at de får to nye "kollegaer" som skal komme med en god kake eller noe anna godt om 8 uker for å bestå praksis. Men de får også to nye "kollegaer" som de har ansvar for, skal komme med gode svar til, ha gode tips til og snakke med og veilede når vi har det som værst (eller best).
Selvfølgelig skal vi gi noe tilbake; vi skal spørre gode spørsmål som får våre veiledere til å tenke, kanskje har vi ny oppdatert kunnskap, kanskje kanskje.
For å være ærlig, jeg følte meg som en nybegynner og idiot når jeg kom ut i praksis. Det var så lenge siden jeg hadde hatt en ekte pasient, tatt en anamnese, gjort en undersøkelse og kommet med tiltak (tusen takk til HiST for det).
Det må være utrolig spennende å få studenter til arbeidsplassen. Er man heldig får man flinke, selvstendige, nysgjerrige og selvdrevende studenter. Er man uheldig får man det motsatte.
Med tanke på at veiledere og andre kollegaer skal gjøre sin jobb som vanlig og samtidig ha to studenter som krever tid og veiledning, så bør vi virkelig gi noe tilbake (og ikke bare i form av kake og det andre jeg nevnte).
De bør få en utrolig takk og et stort kyss på pannebrasken for den jobben de gjør. De tar oss med, svarer på spørsmål i hytt og pine, de bruker tid på å lese gjennom journaler, de bruker sin egen fritid til å hjelpe en student som har hatt et tøft møte med en bruker, tid de sikkert ville brukt på sin ektefelle eller barn. De får ikke en dau shit tilbake untatt veldig takknemlige studenter som føler seg veldig priviligert. Studenter som har fått velge og vrake i ventelista og brynt seg på vanskelige kasuser slik at de en dag kan si med stolthet i stemmen at "dette mestrer jeg", "jeg føler meg klar til å kunne gjøre dette uten hjelp!" osv.
Det er så mye mer jeg kunne sagt, men med to øl innabors, vaffeljernet på full guffe, en film som surrer i bakgrunn og en seng som roper navnet ditt så søtt at en kun ønsker å la seg omfavne av den, så sier jeg takk for meg. Marie, Tor og Tove, dere er gull verdt. Det samme er alle andre fysio- og ergoterapeuter jeg har møtt på Valøyveien 12.
Når jeg kom frem møtte jeg tre utrolige personer. Ikke nok med at de får to nye "kollegaer" som skal komme med en god kake eller noe anna godt om 8 uker for å bestå praksis. Men de får også to nye "kollegaer" som de har ansvar for, skal komme med gode svar til, ha gode tips til og snakke med og veilede når vi har det som værst (eller best).
Selvfølgelig skal vi gi noe tilbake; vi skal spørre gode spørsmål som får våre veiledere til å tenke, kanskje har vi ny oppdatert kunnskap, kanskje kanskje.
For å være ærlig, jeg følte meg som en nybegynner og idiot når jeg kom ut i praksis. Det var så lenge siden jeg hadde hatt en ekte pasient, tatt en anamnese, gjort en undersøkelse og kommet med tiltak (tusen takk til HiST for det).
Det må være utrolig spennende å få studenter til arbeidsplassen. Er man heldig får man flinke, selvstendige, nysgjerrige og selvdrevende studenter. Er man uheldig får man det motsatte.
Med tanke på at veiledere og andre kollegaer skal gjøre sin jobb som vanlig og samtidig ha to studenter som krever tid og veiledning, så bør vi virkelig gi noe tilbake (og ikke bare i form av kake og det andre jeg nevnte).
De bør få en utrolig takk og et stort kyss på pannebrasken for den jobben de gjør. De tar oss med, svarer på spørsmål i hytt og pine, de bruker tid på å lese gjennom journaler, de bruker sin egen fritid til å hjelpe en student som har hatt et tøft møte med en bruker, tid de sikkert ville brukt på sin ektefelle eller barn. De får ikke en dau shit tilbake untatt veldig takknemlige studenter som føler seg veldig priviligert. Studenter som har fått velge og vrake i ventelista og brynt seg på vanskelige kasuser slik at de en dag kan si med stolthet i stemmen at "dette mestrer jeg", "jeg føler meg klar til å kunne gjøre dette uten hjelp!" osv.
Det er så mye mer jeg kunne sagt, men med to øl innabors, vaffeljernet på full guffe, en film som surrer i bakgrunn og en seng som roper navnet ditt så søtt at en kun ønsker å la seg omfavne av den, så sier jeg takk for meg. Marie, Tor og Tove, dere er gull verdt. Det samme er alle andre fysio- og ergoterapeuter jeg har møtt på Valøyveien 12.
lørdag 7. mars 2009
I alle dager!
Jepp, da var jeg her også. Hva mener jeg med her også, vel.. har en tulleblogg på myspace.com/mybubblemyhead også, mest for å sjekke hva div band jeg er fan av driver med.
Purpose, vel, har planer om å gjøre hobbyfotograf ut av meg, så hvorfor ikke ha et sted jeg legger ut bilder? Og skrive om alle frustrasjoner og gleder rundt det å ta bilder.
Ellers skjer det mye og ikke fullt så mye i livet ellers. Jeg studerer jo fysioterapi i Trondheim med mer eller mindre hell (er faktisk snart ferdig, bare to eksamner igjen samt et turnusår før jeg er ferdig). Jeg har noen fantastiske venner spredt rundt i Norges Rike, og snart skal jeg på hyttetur med tre av de, om jeg kommer edrulig og helskinna hjem fra den turen blir det spennende å se. Siden jeg så smått har begynt kan jeg jo fortelle om meg selv; Jeg er 21 år (blir 22 om noen måneder) og av kjønnet hunnkjøn (de som kan blø i en uke uten å dø). Hele mitt liv frem til jeg ble student i Trondheim har jeg bodd i Akershus, midt på et jorde (eller i en grøft som gamlenaboen kalte det). Mine foreldre og to eldre søstre har tilbragt mange sommre i Stavern i en campingvogn der. Har også hatt noen vinter- og påskeferier på hytta til gamlenaboen. Og gamlenaboen min er far til Tessa, som er min beste venninne gjennom alle de år jeg kan huske. Syden ja, man er vel ikke en god nordmann hvis en ikke har hatt noen turer til Syden, så det har blitt noen turer til dette underlige landet Syden hvor en drar seg i solen, gjør livet til et helvete for de innfødte og drikker mer enn en strengt tatt tåler. På videregående gikk jeg allmenne fag siden jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre ta meg (neida, generell studiekompetanse skal en ikke tulle med). Oppgjennom årene har jeg treft mange fantastiske jenter som jeg stolt kan si er mine venninner. De har jeg treft via jobb på ICA, skole og idrett. Idretten har gitt meg mange gleder og en stor sorg (et kne til salgs anyone??). Riding, fotball, friidrett og sykling er det jeg har likt best. Har også likt å ri uendelig mange rare gamper rundt om i bygda=) Dette blir like rotete som jeg fryktet, og jeg ønsker meg et rettskrivingsprogram>.< Trur jeg heller kommer med små drypp fra min jomfrulige oppvekst (eller the reckless life, ja det finnes selv om enkelte kanskje ikke trur eller vil vite det).
Purpose, vel, har planer om å gjøre hobbyfotograf ut av meg, så hvorfor ikke ha et sted jeg legger ut bilder? Og skrive om alle frustrasjoner og gleder rundt det å ta bilder.
Ellers skjer det mye og ikke fullt så mye i livet ellers. Jeg studerer jo fysioterapi i Trondheim med mer eller mindre hell (er faktisk snart ferdig, bare to eksamner igjen samt et turnusår før jeg er ferdig). Jeg har noen fantastiske venner spredt rundt i Norges Rike, og snart skal jeg på hyttetur med tre av de, om jeg kommer edrulig og helskinna hjem fra den turen blir det spennende å se. Siden jeg så smått har begynt kan jeg jo fortelle om meg selv; Jeg er 21 år (blir 22 om noen måneder) og av kjønnet hunnkjøn (de som kan blø i en uke uten å dø). Hele mitt liv frem til jeg ble student i Trondheim har jeg bodd i Akershus, midt på et jorde (eller i en grøft som gamlenaboen kalte det). Mine foreldre og to eldre søstre har tilbragt mange sommre i Stavern i en campingvogn der. Har også hatt noen vinter- og påskeferier på hytta til gamlenaboen. Og gamlenaboen min er far til Tessa, som er min beste venninne gjennom alle de år jeg kan huske. Syden ja, man er vel ikke en god nordmann hvis en ikke har hatt noen turer til Syden, så det har blitt noen turer til dette underlige landet Syden hvor en drar seg i solen, gjør livet til et helvete for de innfødte og drikker mer enn en strengt tatt tåler. På videregående gikk jeg allmenne fag siden jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre ta meg (neida, generell studiekompetanse skal en ikke tulle med). Oppgjennom årene har jeg treft mange fantastiske jenter som jeg stolt kan si er mine venninner. De har jeg treft via jobb på ICA, skole og idrett. Idretten har gitt meg mange gleder og en stor sorg (et kne til salgs anyone??). Riding, fotball, friidrett og sykling er det jeg har likt best. Har også likt å ri uendelig mange rare gamper rundt om i bygda=) Dette blir like rotete som jeg fryktet, og jeg ønsker meg et rettskrivingsprogram>.< Trur jeg heller kommer med små drypp fra min jomfrulige oppvekst (eller the reckless life, ja det finnes selv om enkelte kanskje ikke trur eller vil vite det).
Abonner på:
Innlegg (Atom)
