Så er snart nok en praksisepoke over...

Ja, det er utrolig hvor fort en praksisperiode på 8 uker kan gå. Den 19. januar klokken 0830 ringte jeg Erlend for å spørre om han var fremme på Valøyveien 12, og hvis han var der, om han kunne være så snill og forklare meg veien. Det er utrolig hvor gode og dårlige kartene fra gulesider.no kan være.
Når jeg kom frem møtte jeg tre utrolige personer. Ikke nok med at de får to nye "kollegaer" som skal komme med en god kake eller noe anna godt om 8 uker for å bestå praksis. Men de får også to nye "kollegaer" som de har ansvar for, skal komme med gode svar til, ha gode tips til og snakke med og veilede når vi har det som værst (eller best).
Selvfølgelig skal vi gi noe tilbake; vi skal spørre gode spørsmål som får våre veiledere til å tenke, kanskje har vi ny oppdatert kunnskap, kanskje kanskje.
For å være ærlig, jeg følte meg som en nybegynner og idiot når jeg kom ut i praksis. Det var så lenge siden jeg hadde hatt en ekte pasient, tatt en anamnese, gjort en undersøkelse og kommet med tiltak (tusen takk til HiST for det).
Det må være utrolig spennende å få studenter til arbeidsplassen. Er man heldig får man flinke, selvstendige, nysgjerrige og selvdrevende studenter. Er man uheldig får man det motsatte.
Med tanke på at veiledere og andre kollegaer skal gjøre sin jobb som vanlig og samtidig ha to studenter som krever tid og veiledning, så bør vi virkelig gi noe tilbake (og ikke bare i form av kake og det andre jeg nevnte).
De bør få en utrolig takk og et stort kyss på pannebrasken for den jobben de gjør. De tar oss med, svarer på spørsmål i hytt og pine, de bruker tid på å lese gjennom journaler, de bruker sin egen fritid til å hjelpe en student som har hatt et tøft møte med en bruker, tid de sikkert ville brukt på sin ektefelle eller barn. De får ikke en dau shit tilbake untatt veldig takknemlige studenter som føler seg veldig priviligert. Studenter som har fått velge og vrake i ventelista og brynt seg på vanskelige kasuser slik at de en dag kan si med stolthet i stemmen at "dette mestrer jeg", "jeg føler meg klar til å kunne gjøre dette uten hjelp!" osv.

Det er så mye mer jeg kunne sagt, men med to øl innabors, vaffeljernet på full guffe, en film som surrer i bakgrunn og en seng som roper navnet ditt så søtt at en kun ønsker å la seg omfavne av den, så sier jeg takk for meg. Marie, Tor og Tove, dere er gull verdt. Det samme er alle andre fysio- og ergoterapeuter jeg har møtt på Valøyveien 12.