Da er første bilde på bloggen offesielt :-D
Man trenger ikke mer enn tre lys, et mørkt bord og et mørkt rom for å skape litt stemning. Og litt hyggelig stemning trengte jeg denne dagen.
Jeg nevnte i første innlegg på denne bloggen at min historie så langt vil komme i små drypp videre utover. Og her er et av de dryppene.

Det er langt fra alt som trengs å nevnes fra et liv. Det er mye dank en gjør i løpet av et liv som kun er det, dank, og det er svært lite interessant. Men med tiden er det også mange hendelser, historier og lysglimt som er noe mer enn tidsfordriv. Det er noe en husker spesielt. Noe som utpeker seg på godt og vondt. Noe som farger hverdagen og gjør det verdt å leve. Det er disse glimtene jeg er så glad i. Jeg trenger ikke en stor hendelse. MAN SKAL GLEDE SEG OVER DE SMÅ TING!

Det jeg ville fortelle er dette.
Den dagen jeg tok dette bildet hadde legen min her i Tr.Heim ringt meg for å gi meg svarene på noen MRI-bilder jeg tok av venstre kne i begynnelsen av januar. Han trudde meg ikke når jeg var hos ham for å få henvisning til MRI, men han var ikke så bråkjekk når han ringte med resultatene, som i følge ham ikke skulle vise noe annet enn et normalt kne.
For de viste nemlig noe annet enn et normalt kne. Det viste seg at jeg har en såkalt "bøtte-hank-ruptur" i den mediale menisken. Og han skulle sende henvisning for operasjon dagen etter.
Jaja tenker noen. En liten meniskoperasjon kan da umulig bety så mye. Nei, det gjør ikke det nå. Men det gjorde det første gang jeg opererte den da jeg var 16 år.
Når jeg var 15 og ennå spilte forball, skulle laget våres ha en fille-turnering på tampen av sesongen. Gresset var for langt, men bulldozer som jeg var lot jeg ikke dette stoppe meg i min jobb som høyre beck.
Da jeg skulle sette en fandenivolsk takling på en motstander var jeg så heldig at jeg vred kneet mitt noe hinsides. Det smalt høyt og klart tre ganger, og det ble mer eller mindre svart. Så vondt har jeg aldri hatt verken før eller siden (nei, jeg har ikke barn). Jeg hadde så vondt at jeg holdt på å slå til min beste beste venninne fordi jeg var så fyllt med adrenalin. Hun spurte bare om det gikk bra...........
Disse tre smellene viste seg med tiden å være et benbrudd, et stk røket fremre korsbånd og en medial menisk som var delt i to. Jadda, 15 år og 5% invalid i følge forsikringen. Fikk en pen sum i erstatning som trøst da.
Men den idretten jeg likte aller best, og som jeg 7 år etter fremdeles savner, måtte jeg slutte med.
Korsbåndet og menisken ble operert da jeg var 16, og nå skal den helsikkes menisken opereres på nytt.
Det er derfor jeg trengte litt steming. Det kneet har hindret meg i å spille mer fotball (men jeg oppdaget sykling), jeg takket nei til plass på Befalskole pga av det kneet (herre som jeg har angret på den kampen, for det å måtte takke nei til Befalskole får meg fremdeles til å grine) og nå skal jeg atter humpe rundt på krykker. Påskeferie på fjellet uten fylleaking, skigåing og basing i snøen blir ikke det samme.

Det eneste jeg er glad for når det gjelder den skaden jeg fikk som 15åring, og som plager meg den dag i dag, er at det gikk utover meg og ikke henne jeg skulle takle. For en slik skade på en annen forvoldet av meg, det ville ikke samvittigheten min klart.