Turnusfysioterapeut!

Kjære vene, jeg har vært med på mye intensivt i mitt liv, men denne uka tar kaka! Klinikk-eksamen er nå over og det gikk på livet løs. Realiteten slår deg mitt i fjeset når en ser folk i klassen som er likbleike og klamrer seg fast til andre i frykt for at gravitasjonen skal miste sitt grep om dem........... Og mennesker som løper rundt, snøvler som fylliker og sjangler, ikke minst. Det er tre år på HiST som skal oppsummeres på 24 timer, og det er fanden ikke lite! Vi har anatomi, fysiologi, sykdomslære, tiltak, div samfunnsfag, psykologi+++. 24 timer blir plutselig veldig lite.
Ett av minnene som har brent seg fast er en halvfull Stine som ligger i fosterstilling på gulvet hjemme i leiligheten og kikker frustrert opp på en pc hvor journalen som skal leveres dagen derpå lyser olmt imot henne (jadda, å snakke om seg selv på den måten kan tyde på galskap, og jeg benekter det ikke!). Noget selvsentrert kanskje, jeg har mer på lager. En fnisete Kristine som sier følgende; å tafse på låret til en 19-år gammel gutt, herregud, jeg føler meg som en gammel gris! og mye mye mer.....
Det har vært en artig uke, en slitsom uke, en uke preget av humørsvingninger osv. Jeg er nødt for å takke mine kjære medelever for at jeg og alle andre har overlevd denne uka. Aldri har jeg sett så mange folk stille opp for hverandre. Det har ikke vært nei i noens munn, alle har delt generøst av den kunnskapen de har. Alle har gitt gode betryggende ord, trøstet og oppmuntret og puffet alle andre i riktig retning:)
Klinikk-eksamen er nå over, og så og si alle kan si en er ferdig med fysioterapistudiet på HiST. Vi skal riktignok tilbake på turnus-seminar, men hvis noen ser at jeg plasserer mine bein der etter den 16. juni (med unntak av turnus-seminaret), så er dere velkomne til å slå livsshiten ut av meg med et balltre.

Føreksamenkrampetrekning!

Da er det faktisk siste ettermiddag før klinikkeksamen skal sette noen uslettelige spor i kropp og sjel. I morgen braker det løs, og det er vel ikke til å stikke under en stol at det er mange fenomener i sving. For å nevne noe har vi ukontrollert grining, fosterstilling, muskelknuter og triggerpunkter i hytt og vær, resignasjon, likegyldighet, jeg-kan-alt-følelsen (som straks erstattes med jeg-kan-ingenting-følelsen), også har vi den GODE følelsen av å straks være ferdig med HiST (forhåpentligvis), og skulle jeg noensinne finne på å sette mine ben der igjen etter den 16. juni så VÆRSÅSNILL hent et balltre og slå livshiten ut av meg!

Vet ikke helt hvor smart det var med en tur på fylla i går, men det var vanvittig artig å tilbringe kvelden med ei super jente og pilse til det tøyt ut av øra. (Egentlig et artig utrykk "til det tyter ut av øra", hvis det skulle skje i virkeligheten hadde jeg blitt temmelig skremt!). Og i kveld blir det middag ute på byen med FYSIO-styret, som en liten takk for i år og som en klapp på skuldra til oss selv:)

Bestemor, jeg lover å ringe med en gang klinikk-eksamen er over!

Prekast

Tjohei!

Hmm, glemte vel å nevne min nye adr sist jeg skrev, men det er vel av en god grunn: Ring eller send en melding hvis du trenger den! :P

Ellers så sitter jeg å studerer utsikten fra den nye leiligheten før jeg skal på trening. Og den nye utsikten innebærer industri, metall, og det er nå gardiner i hus så jeg slipper å gjemme meg bak ACDC-plakat når jeg står opp om morran. Det er atskillig mer utsikt fra denne leiligheten enn den forrige, her ser jeg for det første ikke inn i en fordømt husvegg, her er det faktisk grønt gras, industri og folk utenfor. Ikke det at industri er så mye å skryte av, hvem ville vel ikke hatt utsikt til fjorden eller det åpne hav (eller for de mest fanatiske... Mjøsa:P). Uansett, trives vanvittig bra i den nye leiligheta, jeg kan gjøre hva jeg vil! Dæven, det er en stund siden, en øl om eftan føles ikke så ille lenger, og en kan rangle ute til en ikke vet hva en rangla etter lenger og komme hjem uten å få spm stilt.

Hva som skjer videre er jo alltid spennende, men kan det alltid planlegges? NEI, så absolutt ikke. Neste uke er det siste eksamen på mange herrens år, forhåpentligvis, og det er lite en kan gjøre med det. Er jeg stressa? nope, skjønner ikke helt hva det er å stresse for, hvis en ikke kan noe etter tre år på skola så er det begrensa hva en lærer på fire uker. Seff, jeg stiller opp når folk ligger i fosterstilling og pankikkerer over en lav terskel, men herre.... Ta det med ro folkens, går det dårlig har en konte eller en kan ta en ny eksamen ved neste ordinære. Ja, det er kjedelig, men livet kan ikke planlegges. Livet er urettferdig, lær og lev med det.

Kan ikke nekte for at jeg muligens ligger i fosterstilling om en uke, men det får en ta når det kommer.

Bah, trening, snakes!